Enda et år er gått..

2. august 2007.. Nå er det over to år siden..

Hvem kan man snakke med om noe sånn da? Nesten uansett hvem man snakker med, så er sorgen ved det å miste et dyr ikke egentlig en legitim form for sorg. Det er bare et dyr, det er bare en hest.. Selv når man snakker med hestefolk så møter man ofte holdningen at man alltid vil finne en ny hest, man vil alltid kunne få et like godt forhold til en annen hest. Men hva om man ikke vil finne en ny hest, hva om man ikke vil få det folholdet til noen igjen? Jeg ville ikke byttet bort tiden min med Ken Noble for noe i verden, uansett hvor tungt det var å miste ham, men jeg er jammen ikke sikker på at jeg ønsker å utsette meg selv for det samme igjen! Uansett hvor mange fine minner jeg kan få, så har jeg ikke lyst til å sitte igjen med de samme følelsene for enda en mistet venn.

Når jeg tenker på Ken Noble, så tenker jeg ikke på "en hest", "et dyr".. Han er bare seg selv, han er bare Ken Noble. Og han er, så lenge han finnes i de fine minnene så er han. Han kan aldri bli helt borte, ikke så lenge jeg husker ham. Og så lenge jeg husker ham så kommer det heller ikke å bli lettere å godta at han er borte rent fysisk. Jeg trodde at med tiden så ville tårene som er forbeholdt sorgen over å miste ham tørke ut, at det var en tilmålt mengde tårer jeg hadde å bruke opp før det var slutt. Det tror jeg ikke er tilfelle. Det har gått to år nå, og tårene er like mange som de var i begynnelsen. Frekvensen har riktignok blitt mindre, men når de først slår inn så er de altoppslukende. Og hvem kan forstå det? Et dyr - en hest? En venn..

Tapet av en venn, en sjel man føler en slik nærhet til, det kan aldri bli enkelt. Det kan aldri bli enklere, og det kan aldri gå over. Og så lenge denne fantastiske sjelen, den enestående vennen, er et dyr, så får man heller ingen forståelse eller støtte utenifra. Ken Noble var en personlighet som ingen andre kan etterligne. Ingen kan overta etter ham. Det var alt som fantes på innsiden av denne fantastiske hesten som etterlater et så utrolig stort tomrom.

Den beste vennen noen kunne ønske seg..