fredag 28. august 2009

*sukk* Fornuften seiret..

Da har jeg sagt nei til vakre skimmeldamen... Kjedelig, men det er dumt å kaste bort studietiden og å risikere dårligere karakterer enn jeg kan få med full fokus.

Får håpe det er muligheter for noe hestetafsing utover høsten, så abstinensene blir holdt sånn nogenlunde i sjakk.

mandag 24. august 2009

Det er jammen ikke lett å være student og hesteinteressert...

Amaretto er virkelig virkelig flott! Og jeg har utrooolig lyst til å begynne å ri henne. Søte, snille hesten som tok meg med ut på bursdagstur i går, etter at jeg har hatt et voldsomt stort opphold fra rideturer.

Det var ikke det minste vanskelig å stole på Amaretto, og la henne få fri tøyler og surre rundt som hun ville. Og det kan aldri bli feil å se ned på et par hvite, store ører.. :)

Men så var det dette med tid da... Nå ser det ut til at det kan bli 45stp på meg denne høsten, og 7,5 av dem er på masternivå, og innen relativt avansert analytisk kjemi. Jeg VET at jeg kommer til å trenge mye lesetid på det! I tillegg blir det muntlig eksamen på engelsk i dette faget, og veeel.. Det kan bli en utfordring!

Og dette med studentøkonomi.. Kremt.... Vi snakker ganske mange prosent av det totale budsjettet her, selv om man så absolutt må si at jeg vil få god verdi for pengene.

Nei, usj, dette er ikke lett.. Fornuften sier så absolutt neineinei, men det er ikke så himla lett å være fornuftig alltid heller.....

søndag 16. august 2009

Kanskje ny fôrhest..?

I dag har jeg vært og prøveridd den flotte hoppa Amaretto. Damen er 11 år gammel, har gått MB og hoppet greit over det jeg tør å prøve meg på. Og ja, hun er skimmel..

Det var en skikkelig utfordring å skulle klare å få henne virkelig godt igjennom, og kroppen min protesterte ganske kraftig etter å ha ridd en liten halvtime. Da var det meste mørt - mave, rygg, ben, armer - you name it! Men moro var det, og ikke minst er det moro å kjenne at det fortsatt er et grunnlag der, jeg har noe å jobbe videre med. Og Amaretto gir absolutt ingenting gratis - vil jeg få til henne, så må jeg få til meg selv først, enkelt og greit!

Nå må jeg se an litt tid og økonomi, men forhåpetligvis kan jeg klare å få til noe.. Kanskje om "noen" vil dele...? :)

mandag 10. august 2009

Under 48 timer etter ankomst Trondheim..

Og jeg har allerede fått trimmet ridemusklene!

Snille Anniken lånte meg sine vakre flekker; knabstrupergutten Neo på bale file ål. Kjempesøte gutten virket alt annet enn ung - noe så rolig, avbalansert og harmonisk skal man lete lenge etter - for en edelsten!!!

Stakkars gutten sa ikke en gang i fra når kråka på ryggen hang fast i innvendig tøyle, knakk innover i volten eller prøvde å klamre seg fast da de våte tøylene begynte å skli.. Sånne skulle det vært flere av, men man får vel bare være glad for de man treffer på innimellom alle gråsteinene..

tirsdag 4. august 2009

Enda et år er gått..

2. august 2007.. Nå er det over to år siden..

Hvem kan man snakke med om noe sånn da? Nesten uansett hvem man snakker med, så er sorgen ved det å miste et dyr ikke egentlig en legitim form for sorg. Det er bare et dyr, det er bare en hest.. Selv når man snakker med hestefolk så møter man ofte holdningen at man alltid vil finne en ny hest, man vil alltid kunne få et like godt forhold til en annen hest. Men hva om man ikke vil finne en ny hest, hva om man ikke vil få det folholdet til noen igjen? Jeg ville ikke byttet bort tiden min med Ken Noble for noe i verden, uansett hvor tungt det var å miste ham, men jeg er jammen ikke sikker på at jeg ønsker å utsette meg selv for det samme igjen! Uansett hvor mange fine minner jeg kan få, så har jeg ikke lyst til å sitte igjen med de samme følelsene for enda en mistet venn.

Når jeg tenker på Ken Noble, så tenker jeg ikke på "en hest", "et dyr".. Han er bare seg selv, han er bare Ken Noble. Og han er, så lenge han finnes i de fine minnene så er han. Han kan aldri bli helt borte, ikke så lenge jeg husker ham. Og så lenge jeg husker ham så kommer det heller ikke å bli lettere å godta at han er borte rent fysisk. Jeg trodde at med tiden så ville tårene som er forbeholdt sorgen over å miste ham tørke ut, at det var en tilmålt mengde tårer jeg hadde å bruke opp før det var slutt. Det tror jeg ikke er tilfelle. Det har gått to år nå, og tårene er like mange som de var i begynnelsen. Frekvensen har riktignok blitt mindre, men når de først slår inn så er de altoppslukende. Og hvem kan forstå det? Et dyr - en hest? En venn..

Tapet av en venn, en sjel man føler en slik nærhet til, det kan aldri bli enkelt. Det kan aldri bli enklere, og det kan aldri gå over. Og så lenge denne fantastiske sjelen, den enestående vennen, er et dyr, så får man heller ingen forståelse eller støtte utenifra. Ken Noble var en personlighet som ingen andre kan etterligne. Ingen kan overta etter ham. Det var alt som fantes på innsiden av denne fantastiske hesten som etterlater et så utrolig stort tomrom.

Den beste vennen noen kunne ønske seg..