Dressurtanker..?

Dessverre er det ikke så mange av dem for tiden.. :/

Økonomien er dårligere enn på lenge, og det er vanskelig å skulle presse inn ridning i et ellers sprengt budsjett!

På den lyse siden har jeg heldigvis fått ridd noe i det siste. Forrige fredag hadde jeg time hos BB Horses, og fikk ri Birgits herlige dressurhest. Det gikk mye bedre enn forventet, når man tar i betraktning at jeg ikke har ridd siden mai.

Det er ny time allerede til fredag, og jeg håper på en like positiv opplevelse da. Kanskje jeg tilogmed kan få tatt noen bilder etterhvert?

Det er i allefall herlig å få ridd litt igjen!! :D

En smuuuule treg? Ja..

Mangler det noe her? En fortsettelse på referatet fra clinicen med Jan Brink kanskje?

Tror det ja.. Tyvärr har det blitt skøvet langt bak i rekken over ting som bør og MÅ skrives, så det får nok vente enda litt.

In the mean time...

Jeg har fått ny fôrhest! Fantastiske, "lille" Wiekina er en skimmel dame som fyller hele syv år i år. Spranghest-to-be, med en hel masse artige ideer i hodet og en herlig personlighet.

Rir stort sett på tur - fantastisk terapi for en hyperpyse - og har også begynt å surre litt rundt med henne på banen.

På lørdag fikk jeg dratt frem gammel kunnskap fra den gangen jeg slet med Ken Nobles ekstremt stive venstreside. Den gangen fokuserte jeg nesten utelukkende på å få jevn aktivitet bakfra - dvs. at begge bena skal skyve likt, og jeg fant ut at dette funket veldig bra på Wiekinas stive venstreside også. Etter å ha gitt opp tøy og bøy som vanlig, gikk jeg over til å ri henne vrangstilt på begge hender. På høyre hånd begynte jeg med rettstilling, og gikk sakte over til å ri henne i en dyp og vrangstilt form. På venstre hånd gjorde jeg motsatt. Startet med å stille henne utover mot høyre, og stilte om sakte, men sikkert samtidig som jeg bad henne strekke seg ned og frem.

Funket som en drøm, og til slutt red vi kjempeflotte åttetall med korrekt bøyning med en rettstilt strekke på mditen. Avsluttet med å kontrollere bøyningen til høyre ved å ri henne direkte inn i en versade hver gang hun ønsket å bøye seg litt for mye.

Flink flink pånnis, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne utover våren og sommeren! :)

Treeeeeig...

Av en eller annen grunn føler jeg for å la eksamenslesing gå foran det å skrive resten av referatet fra clinicen med Jan Brink.. MÅ få det gjort, for det var mye å fordøye den helgen, men enn så lenge så ligger notatboken nederst i bunken av bøker som må leses og fordøyes..

I'll be back! :D

Clinic med Jan Brink! Del 1; Fredag - The Happy Athlete

Fredag:

Fredagen var satt av til å bli kjent med Jan Brink og hans filosofi. Brink innledet det hele med en video av Briar, hvor de første klippene var fra trening til hingstprovet da han var tre år gammel, og de siste klippene var fra World Cup –finalen i Las Vegas. En utrolig flott video som viste en ekstremt fornøyd, holdbar og arbeidsomhest. Blant annet var det et klipp av de to i ridehuset, hvor Briar er inne i en energisk og uttrykksfull piaffe. Jan slipper helt ut på innvendige tøyle og virkelig roser hesten med både stemme og klapp, og man ser at hesten bare reiser seg enda mer og kjører på med enda mer energi i piaffen! Virkelig en motivert hest som jobber det han kan for å glede rytteren sin. Det var også moro å se Jan trene Briar i terrenget som treåring. Den farten og det skyvet bakfra som den hesten hadde over gressbanen var bare noe helt vilt! Både rytter og hest ser ut som de koser seg veldig, og at de har det virkelig gøy med det de driver med.

Det var selvsagt også flere klipp fra Briars lange og imponerende konkurransekarriere. Blant annet var det noen utrolig flotte bilder av Jan Brink som med et stort glis om munnen peker veldig tydelig ned på hesten sin etter å ha ridd en sinnsykt godt program. Han stod selv og smilte da videoen var over, og det er tydelig at de to er mer enn bare arbeidskamerater.

Denne videoen var altså innledningen til Jans foredrag om de to punktene han syns er aller viktigst når man skal bli en virkelig god dressurekvipasje; The Happy Athlete og Best in a Unified Whole Wins. Ettersom dette tar en god stund å få ned på papiret begynner jeg med første del av fredagens foredrag:

The Happy Athlete
Her brukte han altså Briar som et eksempel på hva han mente. For at en hest skal bli god på elitenivå, og bli en av verdens beste, så må den være glad. Og med dette mente han at både fysisk og psykisk motivasjon måtte være tilstede. En hest som ikke liker jobben sin, som ikke er i god fysisk form og som blir presset over sine grenser, den har ingen mulighet til å gå i verdenstoppen i år etter år etter år. Og for å oppnå dette med en glad og fornøyd hest, så er det visse ting som bare må være på plass.

For Jan er det viktig at hesten blir behandlet som en hest. Hesten er ingen treningsmaskin – den har både fysiske og mentale begrensninger uansett hvor godt trent og hvor god kapasitet den har. Dette er man nødt til å ta hensyn til, slik at hver enkelt hest får oppgaver den kan klare og ikke blir presset så fort fremover at man til slutt sitter igjen med en hest som ikke lengre har noe motivasjon og glede igjen. Målet helliger ikke middelet!

Man må også ta hensyn til det faktum at hesten ikke kan se det store bildet. Hesten har ingen mål med treningen, den lever i nuet. Målene må vi ta oss av, samtidig som vi forstår at det hesten bidrar med er toleranse og talent. Hestene tolererer å bli presset til et visst punkt – og det skal de også tåle, de tolererer at vi gjør feil og de tolererer at vi setter dem i situasjoner som kommer langt utenom det som er et vanlig ”hesteliv”.

En hest i verdenseliten må takle å prestere på store stadioner, med lyd, lys og andre påvirkende faktorer langt utenfor det den er vant til fra trening og fri hjemme. Den må takle transporter, både på bil og i fly, og å omstille seg til nye omgivelser raskt før en konkurranse.

Nettopp på grunn av alle disse ”uhestelige” tingene som hesten blir utsatt for i treningssammenheng er det svært viktig at hesten får lov til å være hest når den er hjemme på stallen. Alle hestene hos Jan, inkludert konkurransehestene og avlshingstene, får være ute i store luftegårder, hvor de kan se andre hester til en hver tid, løpe rundt, rulle seg, showe litt og få bli skikkelig møkkete og fæle. I tillegg mener Jan at det er viktig at hesten får mulighet til å komme seg ut på turer i skogen og terrenget for å få gjøre noe morsomt og annerledes med rytteren sin – noe som kan virke motiverende for videre trening.

Jan fortsatte med å snakke om hvordan hesten og rytteren er nødt til å matche, i form av rytterens mål og hestens kapasitet. En rytter med store mål og voldsomme ambisjoner er nødt til å ha en hest som har mulighet til å innfri de ønsker og forventninger som rytteren har. Hesten lever i nuet, og kan ikke lære seg å forstå det at ”om vi bare trener masse nå, så kan det hende…..”. Hestens motivasjon må være NÅ, og dermed nytter det ikke å presse en hest med begrenset kapasitet langt over det den egentlig er i stand til, kun for å tilfredsstille sin egen ærgjerrighet. Dette er igjen tilbake på begrepet Happy Athlete – man må se an hestens begrensninger og ta hensyn til disse. Om du stadig presser hesten over grensen vil den ikke lengre være glad.

Han snakket også om hvordan overambisiøse ryttere heller ikke gjør seg selv en fordel ved å kjøpe en alt for god hest, som har en kapasitet langt over det de er i stand til å utnytte. Han brukte en analog til biler – du kan godt ønske deg en Ferrari, og syns det er helt fantastisk flott, men dersom du selv er på det nivået at du kun klarer å håndtere en Volkswagen, så er sjansen stor for at du ikke får spesielt mye glede av Ferrarien – med litt uflaks blir det så mye for deg at du heller krasjer. Det samme gjelder hester – mange av de virkelig gode hestene er også voldsomt følsomme, og krever en rytter som er erfaren og kan sine saker. Om man setter seg opp på denne typen hest, og begynner å skli litt rundt i salen, veive litt med armene eller klemme seg fast med bena, så er det en stor sjanse for at man ender opp med en hest man ikke klarer å ri på i det hele tatt.

Videre snakket Jan om viktigheten av å ha et godt team bak hesten. En god hest og en god rytter er ikke nok for å kunne hevde seg i verdenstoppen. Man må ha en hestepasser man kan stole på, som kjenner hesten og som kan gjenkjenne de minste tegn på at noe er galt. Man må ha en trener som man er komfortabel med selv, og som hele tiden tilfører ekvipasjen noe nytt, og hjelper denne å utvikle seg. Jan selv har ridd for Kyra i 20 år, og syns denne typen kontinuitet er svært positivt. De er begge to åpne for å lære av andre og å ta inn impulser utenifra, men ved å ha en fast trener som kjenner ekvipasjens fullstendige historie så gavner man mye i forhold til den lag-tiden og evt. mismatcher man kan få ved et trenerbytte. I teamet inngår også en hovslager som er god i faget og som kjenner hesten godt, og som i tillegg vet hva som kreves for at hesten skal prestere best mulig, jevnest mulig. Til slutt må man selvsagt også ha en god veterinær, som man kan stole på at kjenner hesten godt nok og forstår nok om sporten, til å kunne veilede og evt. behandle i de tilfeller der det trengs.

En annen ting som er viktig er å variere arbeidet. Dette går for så vidt både på det fysiske og det mentale, men det kanskje viktigste aspektet er at hesten ikke skal gå lei av jobben sin og miste motivasjonen. For å hindre at det skjer trener Jan hestene sine veldig allsidig. De blir hoppet både løs og under rytter, de jobber dressur i ridehus, på utebane og på gressbane, de jobber kondisjonstrening i galoppløypene rundt Tullstorp, de går på skritteturer, de klatrer og de jobbes på terrengbanen. På denne måten varierer han både typen trening, men også miljøet det skjer i og ikke minst underlaget hesten går på. Denne treningen skjer jo i hovedsak på hjemmebane, og det er her grunnlaget legges for en glad, fornøyd og holdbar konkurransehest. Dersom hjemmemiljøet er bra, så gjør alle, både hester og mennesker, en bedre jobb. Dette har Jan lagt vekt på også i stallene sine. Hingstestallen er et rundt bygg hvor hver hest har vindu ut mot gården og mulighet til å stå med hodet inn i stallgangen. Dette gir hestene en mulighet til å hele tiden se hverandre, og i tillegg se menneskene som jobber i stallen. De mange vinduene gjør stallen lys og luftig, og det er lagt opp til at dette skal være hestenes fristed – et sted hvor de kan slappe av og roe seg etter trening eller bare løping rundt i luftegårdene.

For Jan som hele tiden har mange hester i trening, så er det viktig at man har ulike verktøy å jobbe med. Ingen hester er like, og ingen ryttere er like. Man bruker ulike systemer for trening, konkurranse og restitusjon og det er viktig å hele tiden hente nye impulser utenifra for at man ikke skal bli for statisk. For eksempel nevnte han at Kyra hadde tatt seg en tur for å se noen gode westernryttere trene, og hadde kommet tilbake med ideer hun hadde plukket opp fra måten disse red og trente hestene sine på. Western og dressur er jo to grener som ikke nødvendigvis ser så like ut, men Kyra fant likevel noe hun kunne bruke i sin trening og instruksjon. I tillegg til dette med en open approach, hvor man henter inn impulser fra steder som kanskje virker litt utenkelige, så mener Jan det er viktig også å variere selve dressurtreningen. Han skiller da mellom vertikal og horisontal jobbing – hvor man enten jobber hesten i en høy og lukket form eller i en lang og dyp form. Dette bruker han på alle hester i alle aldre, men varierer hvordan og hvor mye etter hva hver enkelt hest trenger.

Alt dette leder oss frem til en tankegang som Jan bruker mye i sin trening av hest, nemlig en oppdeling av mentale soner. Dette gjelder i prinsippet for både hest og rytter, men siden rytteren i all hovedsak skal holde seg rolig og avbalansert til en hver tid, så er det ønskelig at denne alltid holder seg innenfor den første sonen.

De tre sonene er som følger;

- Comfortsonen, hvor hesten utskiller endorfiner, hvor den er avslappet, selvsikker og fornøyd. Ofte betyr dette i praksis at man har hesten i en noe lavere form hvor den får gå med lengre hals og får jobbe godt igjennom med mye sving i ryggen.
- Stretchsonen, hvor halsen blir noe kortere, det blir mer kraft i stegene og hesten utskiller med adrenalin. Ofte kan det bety at hesten også etter hvert begynner å spenne seg mer. Stretchsonen er der man må arbeide for å få ridningen opp i nivåene. Man må sakte, men sikkert strekke hestens grenser fremover, slik at den orker mer, tåler mer og kan lære mer.
- Panikksonen, hvor man har strukket grensene for langt, og presset hesten dit at den ikke lengre får noe konstruktivt ut av treningen. Dette kan skje helt uten at man mener det ved at man rett og slett har bedt om for mye, og det er ikke et sted man ønsker å oppholde seg for lenge. Har man først havnet i panikksonen kan man gjerne bruke comfortsonen for å få hesten til å komme tilbake til en konstruktiv arbeidsform. Ved å lære seg hvor grensen mellom stretchsonen og panikksonen går, så kan man lettere jobbe hesten opp mot det den takler, uten å gå over grensen og havne på et nivå som heller er nedbrytende enn oppbyggende.

Ved å jobbe hesten i stretchsonen vil man hele tiden flytte hestens grenser noe. Det er spesielt viktig ved innlæring av noe som er ukjent for hesten og selvsagt også ved miljøtrening. Man er nødt til å komme seg ut av comfortsonen for å få fremgang og utvikling, og man vil hele tiden flytte grensene slik at man kan komme enda videre etter hvert som hesten blir komfortabel med sine nye oppgaver eller utfordringer. Det er også svært viktig at dersom man skulle presse hesten for langt, slik at hesten havner i panikksonen, så får man som rytter ikke lov til å følge hesten dit! Rytteren skal hele tiden være i comfortsonen, og skal kunne hjelpe hesten å komme tilbake til et nivå hvor den er rolig og trygg. Man oppnår ingenting ved å bli sint på en hest som ”gjør feil”, man vinner mye mer på å gi hesten en unnskyldning og heller begynne på nytt og siden stoppe før man når grensen.

Til slutt i denne delen snakket Jan om hvor viktig det er å ikke menneskeliggjøre hesten. En hest har helt andre kriterier for å være glad og fornøyd enn det vi har.

- Hesten skal være godt fôret, ha nok friskt vann og ha tilgang på ly fra vær og vind
- Hesten skal ikke ha smerter
- Hesten skal bli mosjonert og bli holdt i god fysisk form
- Hesten skal være mentalt rolig og avspent
- Hesten skal prestere uten stress

Disse punktene er Jans sjekkliste for en glad og fornøyd hest. Er alle disse oppfylt så er det en god sjanse for at hesten klarer å beholde motivasjonen og gleden i det daglige arbeidet. For at dette til en hver tid skal være så optimalt som mulig, så mener Jan at det er viktig at hesten sjekkes jevnlig av veterinær. En hest som går i verdenstoppen undergår såpass store påkjenninger at man ikke er tjent med å vente hest til man ser at noe er ”utenom det vanlige”. Han har derfor pleid å få en full sjekk av Briar etter hvert andre stevne, og dersom den minste ting har vært litt på snei, så har han heller droppet konkurranser til han føler ting er som de skal være – heller enn å vente på et faktisk problem som faktisk kan gjøre at hesten blir stående med skade mye lengre. Dette gjelder selvsagt også det mentale – og det er viktig at man kjenner at hesten har motivasjonen i orden og at den har lyst til å jobbe. Merker han at hesten begynner å gå dårlig, og slett ikke ha arbeidslyst lengre, så bryter han ut av det vanlige treningssystemet og bruker løshopping, galoppturer eller andre treningsmetoder for å gi hesten gleden tilbake. Først når han kjenner at hesten igjen begynner å få tilbake snerten og viljen, så tar han den tilbake i dressurtreningen og starter den vanlige treningen igjen.

Fornuft og fornuft..

Hvor fornuftig er det egentlig å slenge seg på en time for viderekommene ryttere/konkurranseryttere..? I utgangspunktet veldig fornuftig det, hadde det ikke vært for at jeg knapt har sittet på hesteryggen siden desember.

Det er nå en gang sånn at skal man komme i gang, så må man starte et sted. Og da kan jeg vel like gjerne starte her! Kommer sikkert til å være dødsliten og mør i alle ledd og lemmer etter den timen, men jeg er rimelig sikker på at det kommer til å bli moro også.

Gleder meg! 10. oktober er ikke sååå langt unna!

*sukk* Fornuften seiret..

Da har jeg sagt nei til vakre skimmeldamen... Kjedelig, men det er dumt å kaste bort studietiden og å risikere dårligere karakterer enn jeg kan få med full fokus.

Får håpe det er muligheter for noe hestetafsing utover høsten, så abstinensene blir holdt sånn nogenlunde i sjakk.

Det er jammen ikke lett å være student og hesteinteressert...

Amaretto er virkelig virkelig flott! Og jeg har utrooolig lyst til å begynne å ri henne. Søte, snille hesten som tok meg med ut på bursdagstur i går, etter at jeg har hatt et voldsomt stort opphold fra rideturer.

Det var ikke det minste vanskelig å stole på Amaretto, og la henne få fri tøyler og surre rundt som hun ville. Og det kan aldri bli feil å se ned på et par hvite, store ører.. :)

Men så var det dette med tid da... Nå ser det ut til at det kan bli 45stp på meg denne høsten, og 7,5 av dem er på masternivå, og innen relativt avansert analytisk kjemi. Jeg VET at jeg kommer til å trenge mye lesetid på det! I tillegg blir det muntlig eksamen på engelsk i dette faget, og veeel.. Det kan bli en utfordring!

Og dette med studentøkonomi.. Kremt.... Vi snakker ganske mange prosent av det totale budsjettet her, selv om man så absolutt må si at jeg vil få god verdi for pengene.

Nei, usj, dette er ikke lett.. Fornuften sier så absolutt neineinei, men det er ikke så himla lett å være fornuftig alltid heller.....